kampentilbaketillivet

Jippi! Endelig! Fordelen med å ha en psykiater som behandler er at han kan ta bort og endre på diagnoser i tillegg til den vanlige samtale behandlingen. Jeg har prøvd på dette før, uten å lykkes. Jeg har aldri likt denne diagnosen, og føler den har hengt over meg som en slags skygge i over 4 år nå. Nå, endelig er en lege enig med meg, siden han begynner å kjenne meg og ikke trenger å gå igjennom andre personer for å gjøre endringer. Jeg føler de andre diagnosene dekker godt nok mine problemer, og han var helt enig med meg.

Det er Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse jeg prater om nå. Før jeg ble innlagt på post 4, så har jeg alltid følt at jeg har blitt behandlet utifra denne diagnosen. "Jasså, du er emosjonell ustabil, da er det DETTE som hjelper `slike som deg`". At diagnosen var så stigmatiserende viste jeg lite om da jeg fikk den, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte det.

Noe jeg også har lært mye om etter at jeg ble innlagt her, er at diagnoser sier lite om eller sier egentlig ingenting om hvordan man er som person.  Alle er vi ulike, selv med samme diagnoser er vi ulike. Og det er kjempe viktig å vite. For hvis man identifiserer seg for mye, eller "henger seg opp i" at man har den og den diagnosen så kan det være vanskelig å komme videre og det å jobbe med seg selv for å få ett bedre liv. Samtidig kan det også være godt å få en diagnose, at det er noen som kan sette ett konkret navn på det man sliter med. For meg var det litt sånn første gangen jeg ble innlagt i psykiatrien. Jeg var ikke bare rar eller gal, jeg hadde en sykdom som gjorde at jeg handlet sånn og sånn, å følte på denne "grusomheten" inni meg. De hadde ett navn på det jeg sliter med. Og det var som sagt egentlig litt godt.

 Du er ikke diagnosen din, det er noe du har. Jeg er ikke en spiseforstyrret person, men jeg har en spiseforstyrrelse. Det er ganske stor forskjell på disse måtene vi snakker om problemene våre på.

- Litt utenom: Har litt lyst å fortelle om noe behandleren min fortalte meg i dag. Vi snakket mye om diagnoser osv, også fortalte han at det var blitt gjort en undersøkelse, eller en test av flere journalister for mange år tilbake.

 - Alle disse (vet ikke hvor mange de var) skulle legge seg inn frivillig på ulike psykiatriske sykehus. Også skulle de alle oppføre seg helt normalt, bortsett fra at de skulle si at de hørte stemmer. Alle disse journalistene var innlagt over en ganske lang tid på de forskjellige sykehusene. Det som var poenget behandleren min ville frem til, var at alle disse fikk forskjellige diagnoser. Er kanskje litt skummelt av meg å skrive dette, fordi jeg ønsker jo ikke at andre skal begynne å tvile på diagnosene de har. Men det var en liten tankevekker hos meg ihvertfall. Nei, jeg tviler ikke på at jeg har de diagnosene jeg har, fordi jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av de. Men som sagt over, så viser det seg jo at jeg ikke lenger har en av de diagnosene som ble satt på meg for en stund siden. Så hvis man lurer på, eller ikke føler at diagnosene stemmer med hvordan man opplever sykdommen sin, så er det lov å spørre en ekstra gang mener nå jeg da. Men dette er min mening, min lille tvil og hvordan jeg tenker rundt dette. Kan tenke meg det er mange som ikke oppfatter det slik som meg, samtidig som at jeg tror det kan være noen som tenker likt som meg rundt det å. Og det er jo selvfølgelig greit begge dele ;)

Yes, det var min lille "jippi-ting" i dag ;) Ønsker alle lesere en god helg:)

Oppfølger til innlegget "anoreksi klær" : To av buksene mine er nå gitt bort til den aldersgruppen de er ment å være til ;) Lillesøstra mi på 10 år er nå lykkelig eier av to "nye" bukser ;)

På onsdag tok jeg hjem pusen min Rolf Einar, etter at han har vært hos ei venninne i over ett år nå. Flere grunner for at jeg ikke har kunnet hatt han. Først når jeg ble innlagt så fikk jeg jo ikke ha noe perm. Etterhvert ble det litt mere, men ikke nok for en pus som er veldig glad i mennesker og skal helst kose hele tiden. Jeg hadde ikke samvittighet til det rett og slett. Så ble det vannlekasje i sokkelleiligheten jeg leide, å vi måtte flytte ut. Dermed hadde jeg ingen plass å bo. I desember fikk jeg meg leilighet igjen. Og jeg har begynt å være litt hjemme. 2 netter i uka har jeg nå. Pluss at jeg tar meg dagspermer hver dag for å se til pusen min den første tiden. Og siden jeg skaffet meg scooter for litt siden, så er det mye enklere for meg å bare dra hjem på slike "små-permer".

Det er veldig godt å ha han hjemme til meg igjen! Får ett litt annet fokus, da en søt liten tass blir veldig glad for å se meg hver gang jeg kommer:). Det er herlig med dyr, det er helt sikkert.

Igjen så vil jeg takke Renate som har passet han så lenge som hun har gjort. Noe som nå gjør at jeg fortsatt kan ha han, og det er jeg kjempe glad for og veldig veldig takknemlig. Tusen hjertlig takk kjære Renate! <3

- Ellers så har jeg klart å ta opp kampen litt igjen. Har hatt to veldig gode samtaler med behandler den uka her, å jeg prøver og jobber med å få snudd litt på ting igjen. Sykdommen "spenner ben" på meg er uttrykket behandleren min bruker. Å det føles så rett på en måte, når han sier det. Derfor må jeg virkelig ta tak nå. Jeg savner å kjenne på mestring, noe som igjen gjør at jeg klarer mere. Dagen i dag har gått veldig bra, og det er jo en god start ;)

Her følger noen bilder jeg har tatt de tre siste dagene:) :

:)

  "Kos me mæ!" ;)

Sove-pus ;)

 
Og kose-pus ;)

Babyen min ;P

Sjarmis ;)

Sykdommen tar dessverre ikke helge-fri. Men jeg vil ønske alle lesere en så god helg som mulig. Også skal jeg prøve å jobbe imot og "hoppe" når sykdommen kommer for å ta meg i helga, samtidig som jeg skal kose meg med at lille-gutt (han er nesten 8 kg, så kanskje feil å kalle han det ;P) er kommet hjem:)

God helg! :)

Dagene er preget av mye angst fortiden. Noen ganger vet jeg hvorfor angsten er der, men de fleste gangene vet jeg ikke. Det bare kjennes på kroppen som om det skulle vært krig inni meg. Og det er det vell også på en måte kanskje.. Jeg kjemper og prøver, "står i det" osv.. Men nå er jeg veldig veldig sliten. Litt motløs..

De bulimiske tendensene har kommet mere frem de siste to ukene, og jeg liker det ikke! Angsten blir bare for stor for meg til å håndtere, at jeg "flykter" inn i gammelt mønster. Gjerne på kveldene så kommer dette over meg.. På dagtid er det den anorektiske biten som river i meg. Jeg sliter veldig med middagen, og næringsdrikken er vanskelig å få i seg. Noe som også betyr at vekta ikke går rett vei fortiden. Selvskadingstrangen er der, men jeg handler ikke etter den. Noe som gjør at jeg får ennå mere angst. En litt ond sirkel jeg er inn i fortiden. Skulle ønske jeg bare kunne knipse med fingrene og få snudd dette litt igjen.

Det er tungt å holde ut kampen nå. Det er så mye "onde-krefter" som drar i meg, å det er grusomt slitsomt å kjempe imot.

- Men når det er sagt, så vil jeg understreke at jeg ikke har tenkt å gi meg. Jeg gjør så godt jeg kan, å nå mer enn det kan jeg faktisk ikke gjøre. Jeg må bare holde på håpet og målet mitt. Selv om det ikke er så lett akkurat nå, så er det med meg.

Liker egentlig ikke å skrive slike innlegg. Vil at innleggene skal være litt mere positive. Men jeg tenkte litt på det, og dette er jo bare sannheten. Det er slik det er for meg akkurat nå, å da tenker jeg at det er greit å kunne skrive om det også.

Mai måned har startet. "Voldtekts-måneden" som noe kaller det. Allered natt til 1. mai slo det imot oss alle at mai måned har fått sitt første offer. Ei jente på 14 år som ble voldtatt ved Festningen. Jeg blir trist, sint, lei meg og føler meg maktesløs. En voldtekt, er en for mye!

At noen i det hele tatt kan foreta seg slike grusomme handlinger gjør meg kvalm. Enda ett liv, ei ung jente kan være ødelagt for livet.

Ja, jeg vet at dette skjer oftere enn vi vet om, det er nok store mørke tall. Og det kan skje over alt. Man vet aldri, og man kan faktisk ikke føle seg helt trygg i Trondheim by. Det skjer så alt for ofte, at mennesker blir krenket på den værst tenkelige måten. Flere kommer til å slite resten av livet.

Det jeg vil med dette innlegget, er å prøve å gjøre en liten ting oppi alt dette. - For ett par måneder siden kjøpte jeg meg en voldsalarm. Grunnen er enkel, jeg vil føle meg litt tryggere når jeg er ute, uansett hvor. Jeg har den alltid i jakka mi. Jeg har ikke måttet utløse den, og det håper jeg at jeg slipper. Men jeg vet jeg kan, hvis det skulle skje noe. Og bare det å ha den gjør at jeg føler meg litt tryggere, og slipper å gå rundt å være så alt for redd. - Ja, jeg skulle ønske jeg hadde kjøpt den tidligere, den gang jeg hadde hatt bruk for den. Men jeg kan ikke tenke slik.. Nå har jeg den, og den kommer til å være med meg overalt.

- Jeg trodde forresten ikke at det var så "lett" å få i seg en slik heller. Og da jeg ble tipset om at det gikk an å bare kjøpe seg en på Clas Ohlson, så tok det ikke lang tid. Var det så enkelt..? Hvorfor utlyser de ikke slike ting mere lurer jeg på..

- Uansett, den alarmen jeg kjøpte fungerer slik at man drar ut en liten "pinne", som da gjør at alarmen utløses. Denne gir ikke beskjed til noen eller noe, men den lager en fryktelig høy lyd. -Ja, jeg måtte jo sjekke ut om den funket etter at jeg hadde kjøpt den, men synes virkelig de kunne ha advart meg om hvor høy lyden var. For jeg gikk jo nærmest i sjokk..;P Lyden er så høy, at det føles ikke ut som en lyd engang.. Veldig rare greier, men den funket ihvertfall! Nesten uansett hvor du er, så vil noen høre denne lyden, som kan gjøre at noen slipper unna "med skrekken".

Ville bare komme med denne anbefalingen til alle dere jenter/damer der ute. Det er verdt det. Og den koster ikke noe mye heller. Hvis det er noen som har andre erfaringer, kjøp/bruk av voldsalarmer så tar jeg gjerne imot råd.

Obs: En voldsalarm kan også bli en "falsk trygghet". Det aller viktigste oppi dette er at man passer på hverandre, og prøv å unngå å gå alene. En voldsalarm er et substitutt, og trenger ikke nødvendigvis å redde deg ut av en overfallssituasjon.

I dag fyller tanta mi år. Lillesøstra til mamma, eneste søstra til mamma.

- Håper du får en fin dag kjære tante! <3

Meg og tante for 25 år siden :)

 
Tante liker å vær i farta ;)                          Tante og meg ;)

 Veldig glad i deg tante! <3

(Også kaldt Grethe ;) )

Da er det på tide.. Og jeg tror det er veldig viktig og rett å gjøre det også..

- Det er altså på tide å kvitte seg med "anoreksi-klærne". Og da mener jeg selvfølgelig de klærne, særlig bukser som jeg kjøpte meg og har vell brukt i 1 1/2 år ca. når jeg var på mitt tynneste.

- I prosessen min videre, så tror jeg det er viktig å gjøre dette nå. Målet er jo at jeg aldri skal ned dit igjen, så jeg har jo ikke noe bruk for de klærne lengere. Mange av dem kan jeg jo "egentlig" bruke nå også, men de er veldig trange og det er ikke akkurat motiverende å kjenne på det heller.;) Uansett så kommer de jo ikke til å passe i det hele tatt om ett par kilo, så det er ikke noe å ha lengere.

- Det er litt rart, litt vanskelig, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det ennå. Men jeg skal bli kvitt dem på en måte, det er det viktigste. Søstra mi på 10 år kan jo få noe av det kanskje, ellers vet jeg ikke helt.. Kanskje bare kaste resten ..? Hjelp, rart og vanskelig dette kjenner jeg..

- Jeg kommer nok til å måtte gjøre dette en gang til om 5-7 kilo, så nå er det på tide å ta den første runden. Kjenner jeg får litt klump i halsen når jeg skriver om dette, men dette er realiteten. Jeg har ett mål, og det er å bli frisk/friskere. Og dette kan være en bitteliten ting oppi alt dette, der jeg beviser litt ovenfor meg selv at jeg har kommet ett stykke på vei. Og da tenker jeg ikke bare iforhold til vektoppgangen, men hvor mye jeg har "vokst" på så mye annet også. Blir som ett lite symbol på at jeg "går videre" kanskje..

 
To av buksene som skal få lov "å gå videre".. ;P

Last night I woke
Lost, scared and soaked
In sweat
I lay in bed
Still falling from a rooftop

I`m still trying to get
Closer to who I am
Who I am

Twilight descends
Into a dark velvet painting of my life
Although there`s light
Redemption seems so distant

Enchant me with the courage to believe
Won't you grant me all the wisdom that I need

I`m still trying to get
Closer to who I am
Who am I

Enchant me with the courage to believe
Won't you grant me all the wisdom that I need
Grant me all the wisdom that I need
And enchant me with the courage to be free
To be free

I dag fyller morfaren min 66 år.

Morfar er en mann som vet å ta vare på familien sin, og han sier aldri nei hvis det er noen som trenger hjelp til noe.

- Du har alltid vært der for meg igjennom hele livet. Og jeg er fryktelig glad i deg, og føler meg utrolig heldig som har akkurat deg som min morfar.

Gratulerer så masse med dagen <3

Fra venstre: Tante, morfar og mamma <3 ( Jeg i midten;) )

  
<3

 Kjæmpe glad i dæ morfar! <3

i forbindelse med feiringen av bursdagen til meg og Thomas ;)

May-Tonje og meg ;)

Thomas og meg ;)

Lille-tuppa mi <3 Pia Caroline :)

Meg,.. 25 år ;)

Bildet

- Kjempe glad i dere alle tre!!! <3 <3 <3

Bildet

Prøver hardt å tenke litt slik.. Det er veldig lett for mennesker med en spiseforstyrrelse å legge så veldig mye i det tallet som står foran deg.. Som i mitt tilfelle skjer hver tirsdagsmorgen klokken 8.. Intet untak i går.. Vekta skal jo opp, slik er det bare.. Men det er så fryktelig vanskelig å skulle akseptere.

- At ett tall, at den dumme hvite dingsen skal bety så utrolig mye og ta så mye krefte er egentlig bare trist. Det handler mye om hva vi legger i , eller tenker rundt det tallet. Og dette bildet over her beskriver akkurat dette veldig godt synes jeg.

Å dette gjelder også for veldig mange andre enn meg. Om vi bare hadde klart å tenke litt slik, så kan det kanskje hjelpe, om ikke bare litt, så er det en fin start ;) Gjelder jo alle mennesker som sliter i forhold til vekt, enten man er undervektig, overvektig eller normalvektig. Poenget er jo at uansett hvor du ligger på denne "skalaen", så er det jo bare ett tall.. Ja, det er faktisk det, det er vi selv som må velge hvilken betydning vi gir det tallet.